Sammi Alaa forlot Irak på begynnelsen av 80-tallet sammen med familien. Han er nå politisk flyktning i Danmark og aktiv i fredsbevegelsen og på venstresiden der. Siden 90-tallet har han arbeidet mot FN-sanksjonene mot og krigen i fødelandet. I 2003 var han sentral i opprettelsen av Komiteen for et fritt Irak i Danmark. Organisasjonen støtter den irakiske motstandsbevegelsen, og informerer om hva som skjer i Irak og om situasjonen for folk flest.

Alaa er også medlem av det kommunistiske partiet People Union Party som ble startet etter invasjonen i mars 2003. Partiet er en del av Iraks Patriotiske Allianse (IPA) som igjen er knyttet til en bred front. Fronten består av baathister, nærmere bestemt grupperinger som var i opposisjon mot Saddam Hussein, panarabiske nasjoner og religiøse grupper, derav ”islamister”.

Han forklarer hvordan motstanden har en væpnet gren som er godt organisert, men ”undergrunn”. Bare de som er direkte involvert har kjennskap til hvordan den fungerer. En sentral del av denne er den tidligere, nå oppløste irakiske hæren, som benytter flere sofistikerte våpen til angrep blant annet på fly. Denne gjorde det også vanskelig for USA under angrepet på Falluja, da flere amerikanske offiserer ble tatt til fange.

Dessuten finnes en politisk gren. Her er IPA involvert, selv om alliansen også gir ubetinget støtte til den væpnede kampen. Begge grenene krever betingelsesløs uttrekking av utenlandske styrker, og politisk presser IPA partier og stater i Vesten, først og fremst i Europa for at enkeltland skal trekke seg ut.

Man vil kun forhandle med okkupantene, dersom de innfrir dette karvet.
Motstandsfronten er forent i henhold til nasjonal identitet og har ikke noen med den jordanskfødte al-Zarkawi, eller for den del al-Qaida. I følge Alaa hadde ingen hørt om den al-Zarkawi før John Negroponte ble USAs ambassadør i Irak, og mange mener han faktisk er død. Uansett spiller han samme rolle som Bin Laden; motstanden personifiseres i èn person, noe som gjøres for å framstille det som om den ikke har bred tilslutning i den irakiske befolkningen. Dessuten brukes al-Zarkawi for legitimere stadige militære angrep på irakerne.

Alaa forteller at det er en reell frykt for kaos i Irak dersom okkupasjonsmakten forlater landet. Men motstanden er legitim, noe regjeringen ikke er fordi den ikke er valgt på irakernes premisser. Dessuten er det kaos nå med kronisk fraværende av daglige goder som elektrisitet, medisiner osv. Dessuten er arbeidsløsheten på 70%. Staten fungerer rett og slett ikke, også fordi hæren ikke makter å stabilisere regionen. Det kan neppe bli mer kaos enn det er i dag, fordi okkupasjonsmakten fragmenterer samfunnet med sin virksomhet og politikk. Motstandsbevegelsen er forberedt på å få slutt på ustabiliteten. Derfor vil blant annet IPA gå inn for en overgangsregjering på 2 år som skal være nasjonalt forende, etter okkupasjonens opphør. Et mål er å sørge for sikkerhet for alle grupper. Kvinner er spesielt utsatt for overgrep og voldtekter. Grunnleggende behov må dekkes. Det er et bredt ønske om et flerpartisystem og demokratiske valg. Og ingen i motstandsbevegelsen støtter et ettpartisystem.

Når det gjelder motstandskampens omfang er den størst i nord og sørvest for Bagdad. Men den er ikke bare konsentrert i sunnidominerte områder. Media framstiller shiaene som støttespillere for USA noe som gjør at protestene i sør ignoreres. Amerikanske baser har måttet flytte ut av byene og ut i ørkenen fordi strategien har vært å angripe særlig amerikanske soldater, i alt er ca. 200.000 i landet, og deres tilholdssted. De resterende landenes nærvær er av symbolsk betydning. Land legitimerer okkupasjonen selv om det bare er én person, slik Norge vil ha fra nyttår. Den amerikanske administrasjonen har store problemer inne i Irak og med det internasjonale samfunnet. Støtten reduseres, nå også i selve USA. Derfor er den norske politiske støtten viktig bare ved å være der.
Til spørsmålet om man bør satse på økt FN-innsats, forklarer Alaa at irakerne ikke kan glemme FNs embargo som rammet samfunnet hardt med hundretusenvis av døde som resultat. Folk stoler ikke på at FN kan løse situasjonen fordi organisasjonen er i hendene på imperialistiske land i Sikkerhetsrådet. Man burde heller se til Generalforsamlingen, men denne har ikke makt i dag. FN legitimerer også en ulovlig krig ved å godta ”Quisling-regjeringen” og den såkalte ”demokratiske prosessen”, initiert av USA.

FN, men også humanitære organisasjoner er kun velkomne om motstandsbevegelsen godtar det, i følge Alaa. Verdenssamfunnet må lytte til protestorganisasjonenes syn fordi det er disse har ambisjoner om, og evner til å skape et fritt Irak.

Den internasjonale fredsbevegelsen er blant annet opptatt av USAs bruk av masseødeleggelsesvåpen. Alaa forteller at bruken av uranvåpen er kjent tilbake fra invasjonen på begynnelsen av 90-tallet. USA benytter også napalmbomber, og i Falluja har Pentagon innrømmet angrep med hvitt fosfor, som brenner kropper. Den italienske TV-kanalen RAI viste i november en dokumentar om dette. Alaa er likevel skuffet over at sosialistiske partier ikke snakker særlig om slike overgrep. Partiene må ta stilling ved å ta til seg irakernes dokumentering av masseødeleggelser. Man må spre informasjon og reise krav overfor sine regjeringer.

Alaa er av den oppfatning at irakerne ikke bare slåss for seg selv, men fører kamp for hele verden. ”Krigen mot terror” er internasjonal og angår alle på en eller annen måte, derfor også reaksjonene på ”terrorkrigen”. Irakerne er i frontlinjen mot imperialisme blant annet ved å gi støtte til palestinerne og ved å hindre angrep på andre land, noe som oppnås så lenge USA ”henger fast” i Irak. Motstanden i Latin-Amerika, illustrert ved protestene mot Free Trade Area of the Americas (FTAA) og Bush under toppmøtet i Argentina i november, er et gledelig og uttrykk for internasjonal kamp, mener Alaa.

Politikere og media prøver å dehumanisere motstanden som fundamentalistisk muslimsk. Dette er en tilsløring av virkeligheten, og det er ikke sannsynlig at en islamsk stat blir opprettet. Grunner til det er at Irak har stort etnisk (arabisk, kurdisk, turkmensk) og religiøst mangfold. Dessuten har det historisk ikke vært store religiøse partier i landet, på grunn av en sekulær tradisjon, der praktisering av islam i mindre grad har vært politisert. Siden 1921 har de dominerende organisasjonene vært kommunistpartiet og Baath-partiet, og begge er sekulære. Generelt har religionen spilt en annerledes rolle enn i Iran. For eksempel utgjør muslimske partier ikke mer enn 15-17 % av motstanden.

Til en viss grad hjelper USA nå fram religiøse partier, noe som betyr å forsterke muslimsk identitet og å etablere nye fora for organisering av slik tilhørighet. Dessverre er flere av disse partiene sekteriske. Om man for eksempel er identifisert som ”shia”, kan man ikke bli medlem av et ”sunniparti”. Kun disse støttes av okkupasjonsmakten noe som bidrar til å sette grupper opp mot hverandre og det skapes konflikter mellom irakerne. På tross av dette, mener Alaa at religiøse som slåss mot okkupasjonen, generelt har en progressiv rolle i frigjøringskampen og venstresiden må samarbeide med dem. Han trekker en sammenligning med Sharon; Selv om han er jøde, betyr ikke det at jøder som sådan er det. Det samme gjelder Bush versus kristne.

Når vi spør om kurdernes organisering, svarer Alaa at man må skille mellom kurdiske ledere og folket. Barzani fra KDP og Talibani fra PUK, som de absolutt toneangivende, har forbudt alle andre grupper. De to er opportunistiske, sjåvinistiske og gir falske forhåpninger om at kurderne skal få en egen nasjon. Det piskes opp hat mot arabere og irak-orienterte nasjonalister. Men som mange andre folkegrupper, begynner også kurderne å se okkupasjonen som hovedutfordringen. Motstand har spredd seg til viktige byer i nord og det flyttes nå okkupasjonsstyrker dit. Misnøyen vises også ved at færre enn 45 % av kurderne stemte ved avstemning om grunnlov i Arbil som er sete for Kurdistan Regional Government og har 990.000 innbyggere.

Tradisjonelt sett har det ikke vært etniske hat mot kurderne, ifølge Alaa. Folk med ulik kulturell bakgrunn bor side om side. For eksempel lever 200 000 kurdere i Bagdad og 50 000 kurdere i Basra i sør. Man må se motstanden som politisk og sosialt og ikke geografisk. Av dette kan ledes at, giftgassangrepet på 80-tallet, først og fremst var en reaksjon på ar regimet var av oppfatningen av at kurdere støttet Iran i krigen. Videre er det slik at det i såkalte sunni-byer, også bor det mange shiaer. Derfor har det ikke vært viktig hvilken etnisk og religiøs merkelapp man har. Alaa mener denne ikke-sekteriske holdningen er positivt

Alaa kommer inn på bakgrunnen for invasjonen. Han mener denne var ønske om kontroll over Iraks olje som er billigst og den med best kvalitet i verden. Kontroll over denne styrker USA mot Europa, Kina og India. Derfor er motstandsbevegelsens strategi blant annet å angripe oljeproduksjonen slik at oljen ikke kan finansiere okkupasjonen. Det kan den ikke i dag.

Irak bygde seg opp på 70-tallet som regional makt og ble av USA oppfattet som en trussel mot Israel. Derfor var behovet for å sikre Israels dominans en annen grunn for invasjonen. Ved å ødelegge Iraks infrastruktur, noe embargoen også bidro til, ble landet svekket og lettere å kontrollere. USA har etablert 14 militærbaser, men historien har vist at irakerne kan styre seg selv. Ett av verdens største sivilisasjoner har vært i dette området, nemlig Mesopotamia. Dette har blant annet vært innflettet i Baath-patiets ideologi for nasjonal selvstendighet.

Avslutningsvis forklarer Alaa at ”ingen” i motstandsbevegelsen vil ha Saddam Hussein tilbake, men samtidig ser man på han som legitim president. Å si noe annet ville være å legitimere USAs styre som motsatsen. Irakerne må selv dømme han, men etter frigjøringen.

Kilde: Gnisten, intsos.no/gnisten/

28. november 2005

---

Artiklerne på www.fritirak.dk er ikke nødvendigvis udtryk for Komiteen for et Frit Iraks holdning.

Copyright 2003-2005 www.fritirak.dk